Vi opplevde to herlige uker på Karpathos. Det var en riktig spennende øy, og av utseende - når det gjelder natur og slikt - så var øya litt annerledes enn det vi hadde vært med på tidligere. Kanskje kan øya sammenlignes litt med Skiathos, særlig når det gjelder dårlige og ufremkommelige veier, men ellers er Karpathos ganske så egenartet.

På øya, som er nesten helt tre- og buskfri, finnes det faktisk en del fjell. Ganske høye fjell. Det høyeste er på 1215 meter, og det var ikke langt fra at de tullete veiene snodde seg helt opp til toppene. Med enkelte unntak, det som i gresk ordbruk ofte blir betegnet som «hovedveier» - er de fleste veiene kun til for geiter og dumme turister.

Vi måtte jo prøve dem, så vi leide oss moped i 5 dager, og foretok de dristigste manøvreringer rundt omkring på øya. Til vår store fryd snodde vi oss nedover noen blyantstreker av noen stier til de mest bortgjemte badestrendene, der det i utgangspunktet sikkert ikke var meningen at noen skulle befinne seg.

Skogbrann
Jeg skrev at øya var nærmest tre- og buskfri. Det skyldes at det i 1990 var en diger skogbrann på Karpathos. Da ble nesten hele øya svidd av, og på toppen av det hele - etter brannen, når høsten og vinteren kom, fikk de så mye nedbør at hele jordsmonnet (som ikke lenger hadde alle røttene til trærne å klamre seg fast til) ble skyllet ut i havet. Derfor er øya ganske så skrinn i dag, og det var bare på vestsiden det var igjen noe av den opprinnelige vegetasjonen. Dette ga oss imidlertid et slags inntrykk av hvor frodig øya en gang i tiden hadde vært. På sett og vis kunne det se ut som om vi beveget oss rundt i et månelandskap, så goldt og øde var det.

Litt om menneskene og øya
Vel, vi fikk ihvertfall lært en god del om både øya og menneskene som bor der. Egentlig er det ikke så veldig mange, for i begynnelsen av 1900-tallet foregikk det, i likhet med svært mange andre steder, en relativ stor utvandring.

På en øy der det engang har bodd noe slikt som 15.000 til 20.000 mennesker er det ikke mer enn ca. 4.500 igjen i dag av fastboende. Mange av de siste utvandrerene (de som reiste for ca. 50 år siden) er i dag kommet tilbake til øya, der de prøver å skaffe seg et levebrød. Det er ikke så lett, for den eneste inntektskilden er turismen. Det finnes ikke noe industri av betydning på øya. Ja, heller ikke noe slikt som landbruk er det, og fiskeriet er heller ikke så mye å skryte av, selv om det ligger enkelte små blåmalte fiskerbåter strødd litt rundt i havnene.

Da er det bare turismen igjen, og når en da vet at også den er ganske liten - i sommermånedene er det ca. 2.000 - 2.500 turister på øya hele tiden, og det er jo mye mindre enn de fastboende, så tror jeg ikke dette kan gi det store levebrødet til familiene som bor der. Derfor er de fortsatt svært avhengige av at de som flyttet ut (til Amerika, Canada, Australia, Europa og Afrika) sender penger hjem til familiene sine - og det gjør de. Selvsagt får øya også sin del av statlige penger og EU-midler.

CopyRight (C) 2008 - ElGreko