|
Vi opplevde to herlige uker på
Karpathos. Det var en riktig spennende øy, og av utseende - når
det gjelder natur og slikt - så var øya litt annerledes enn det vi
hadde vært med på tidligere. Kanskje kan øya sammenlignes litt
med Skiathos, særlig når det gjelder dårlige og ufremkommelige
veier, men ellers er Karpathos ganske så egenartet.

På øya, som er nesten helt tre- og
buskfri, finnes det faktisk en del fjell. Ganske høye fjell. Det høyeste
er på 1215 meter, og det var ikke langt fra at de tullete veiene
snodde seg helt opp til toppene. Med enkelte unntak, det som i gresk
ordbruk ofte blir betegnet som «hovedveier» - er de fleste veiene
kun til for geiter og dumme turister.
Vi måtte jo prøve dem, så vi leide
oss moped i 5 dager, og foretok de dristigste manøvreringer rundt
omkring på øya. Til vår store fryd snodde vi oss nedover noen
blyantstreker av noen stier til de mest bortgjemte badestrendene,
der det i utgangspunktet sikkert ikke var meningen at noen skulle
befinne seg.
Skogbrann
Jeg skrev at øya var nærmest tre-
og buskfri. Det skyldes at det i 1990 var en diger skogbrann på
Karpathos. Da ble nesten hele øya svidd av, og på toppen av det
hele - etter brannen, når høsten og vinteren kom, fikk de så mye
nedbør at hele jordsmonnet (som ikke lenger hadde alle røttene til
trærne å klamre seg fast til) ble skyllet ut i havet. Derfor er øya
ganske så skrinn i dag, og det var bare på vestsiden det var igjen
noe av den opprinnelige vegetasjonen. Dette ga oss imidlertid et
slags inntrykk av hvor frodig øya en gang i tiden hadde vært. På
sett og vis kunne det se ut som om vi beveget oss rundt i et månelandskap,
så goldt og øde var det.
Litt om menneskene og øya
Vel, vi fikk ihvertfall lært en god
del om både øya og menneskene som bor der. Egentlig er det ikke så
veldig mange, for i begynnelsen av 1900-tallet foregikk det, i
likhet med svært mange andre steder, en relativ stor utvandring.
På en øy der det engang har bodd
noe slikt som 15.000 til 20.000 mennesker er det ikke mer enn ca.
4.500 igjen i dag av fastboende. Mange av de siste utvandrerene (de
som reiste for ca. 50 år siden) er i dag kommet tilbake til øya,
der de prøver å skaffe seg et levebrød. Det er ikke så lett, for
den eneste inntektskilden er turismen. Det finnes ikke noe industri
av betydning på øya. Ja, heller ikke noe slikt som landbruk er
det, og fiskeriet er heller ikke så mye å skryte av, selv om det
ligger enkelte små blåmalte fiskerbåter strødd litt rundt i
havnene.

Da er det bare turismen igjen, og når
en da vet at også den er ganske liten - i sommermånedene er det
ca. 2.000 - 2.500 turister på øya hele tiden, og det er jo mye
mindre enn de fastboende, så tror jeg ikke dette kan gi det store
levebrødet til familiene som bor der. Derfor er de fortsatt svært
avhengige av at de som flyttet ut (til Amerika, Canada, Australia,
Europa og Afrika) sender penger hjem til familiene sine - og det gjør
de. Selvsagt får øya også sin del av statlige penger og
EU-midler.
|