Ferskvann er gull verdt
Vann, eller mer bestemt "ferskvann", er et element som en gjerne glemmer å ta i betraktning når en drar på ferie til de greske øyer. Vi har stort sett ikke flere bekymringer om dette - enn at det er en "greie" som vi kjøper på butikken - på flasker. Sånn sett er det riktig. Drikkevannet kjøpes på butikken, men ferskvann er mer enn drikkevann.

Fra gammelt av har de fleste øyer i Egeerhavet vært selvhjulpne med drikkevann. I dag er situasjonen en helt annen. For mange øyer er virkeligheten at vannet enten må pumpes opp fra små underjordiske kilder eller det må importeres fra fastlandet. Ofte leveres dette fra tankbåter, som går i skytteltrafikk i høysesongen, slik at vi turister skal få nok vann til de daglige dusjene våre. I tillegg skal også "ørten" svømmebasseng fylles opp til vår glede.

Særlig gjelder dette for øyene i den sydligste delen av Egeerhavet - Kykladene og Dodekanesene, som også lider av lange og tørre somre. De øyene som ligger lenger nord er rikere på grunnvann. De Saroniske øyene er så godt som vannløse, og da hjelper det ikke mye å ha navnet "Hydra", men her er veien til fastlandet mye kortere, slik at de får dekket behovet sitt.

Fra en rapport (1995) leste jeg at gjennomsnittelig daglig forbruk av ferskvann pr. person gjennom vintermånedene var 100 liter, mens det i sommerhalvåret var på 200 liter. Ta så med i betraktningen at antall personer blir fordoblet i turistsesongen (minst). I samme rapport fant jeg at det ble levert over 40.500 m3 vannt til Kykladene og godt over 380.000 m3 til Dodekanesene. Pumpeprisen dengang (1995) varierte fra 75 til 150 drachmer pr. m3, men dette er kun pumping av vann og så kommer transportutgifter, avgifter, distribusjon og alt annet i tillegg. Totalprisen var enkelte steder oppe i 1680 drachmer pr. m3 (Folegandros, Amorgos, og noen av de små Kykladene). Andre steder var det også høyere enn dette. Det er gått 10 år siden disse tallene ble lagt frem, og teoretisk skal de være mye høyere enn dette i dag.

Derved er det lett å konkludere med at turisme på de greske øyene ikke er en billig affære. Kanskje vi skal ha dette i tankene neste gang vi tar oss en lang og avkjølende dusj etter en varm dag på stranden?

Et annet problem jeg har sett omtalt i forbindelse med ferskvann på greske øyer, er at grunnvannsreservene blir mindre og mindre, og at enkelte steder har grunnvannet blitt blandet med sjøvann. Særlig er øya Milos blitt rammet av dette.

Noen øyer har store drikkevannsreserver i kunstige sjøer, som stort sett samler opp nedbøren som kommer gjennom vintermånedene. Dette vannet brukes både til husholdning og til landbruk.

Over er en skisse som viser tilbud og etterspørsel på ferskvann på Paros i 2001. I turistsesongen ser en tydelig at det er langt frem til å kunne dekke den virkelige etterspørselen.

Hvordan dette blir løst i fremtiden har jeg ikke funnet ut av, men EU er i hvert fall inne i bildet med bevilgninger til å finne løsninger på det. Også greske myndigheter tar problemet på alvor og leter etter permanente løsninger på problemet. Lett blir det nok ikke.

CopyRight (C) 2008 - ElGreko