Det greske språket

Hellas har, med få unntak kun et språk, og anslagsvis er det bare 1 til 2 % av befolkningen som snakker et annet språk enn gresk som hovedspråk. På grunn av dette er forsvant kategorien ”morsmål” ved folketellingen i 1951. Moderne gresk blir snakket på fastlandet, på de fleste omliggende øyene, i det greske samfunnet i Istanbul, mesteparten av Kypros og i noen av landsbyene i Calabria (Italia). De mest brukte andre språkene er tyrkisk, slavisk, albansk og et par romanske og bulgarske dialekter. Gresk språk nedstammer direkte fra det Indo-Europeiske språket, som ble brukt av sivilisasjoner i det nordøstlige Middelhavet flere århundrer før Kristus.

Det greske språket, i sine forskjellige variasjoner, har blitt brukt til å ta opp i seg hvert skritt I en ubrutt litterær tradisjon som strekker seg over nesten 3.000 år, en rolle ingen andre europeiske språk har kunne spille. Moderne gresk inneholder fortsatt mange av disse språklige kvalitetene, og en høy grad av enhet, fra den opprinnelige formen. Til tross for denne kontinuiteten, har det vært et språklig problem for grekerne at det er blitt en splitting mellom talespråket og det tradisjonelle skriftspråket. Denne splittingen er i stadig utvikling, og er delt opp i tre forskjellige retninger.

• Koine
• Klassisk gresk
• Moderne, folkelig gresk

”Koine”, som betyr vanlig eller dagligdags, er utviklet fra en dialekt i Attika, og ble standard språk under Alexander den Store. Mange religiøse skrifter - slik som det nye testamentet – og all gresk litteratur fra den tiden og tusen år fremover, ble skrevet i dette språket. Etter hvert gjennomgikk ”Koine” interne modifikasjoner og I den Byzantinske perioden (frem til 1453) ble det også påvirket av andre språk, gikk de lærde over til et gresk som hadde blitt benyttet av de klassiske forfatterne (f.eks Homer), et språk som er en renere form av Attisk gresk.

Splittelsen mellom Koine og klassisk gresk ble enda større da en følelse av nasjonal identitet bredte seg over landet i slutten av 1700-tallet. Språket ble en politisk sak, og det ble diskutert hvilken form for greske som ville være det mest passende for den nye uavhengige staten. Noen mente at de klassiske røttene i Attisk gresk var det mest passende, andre kjempet for Koine og en tredje gruppe ville ha et moderne, folkelig gresk, da de satte likhetstegn mellom nasjonal enhet og det som ble praktisert av de fleste grekerne.

Moderne, folkelig gresk er basert på det språket som ble brukt på peloponnes. Språket stammer fra den bysantiske perioden. Elementer fra dette språket ble brukt allerede i det 14. århundre, men frem til det 19. århundre var det stort sett bare på Kypros og Kreta det ble brukt.

Med disse tre valgene, foreslo nasjolisten Adamantios Korais (1748 – 1833) et kompromiss mellom Attisk og folkelig gresk. Derfor ble et nytt, kunstig gresk (Katharevousa – katharos betyr rent) konstruert og innført som det offisielle språket I den nye, uavhengige greske staten. Katharevousa fungerte som offisielt språk frem til 1976, dad et ved lov ble erstattet av et nytt folkelig gresk språk, det som snakes I Hellas I dag.

Selv om et nytt språk ble innført i 1976, må en også kunne det andre (Katharevousa), på grunn av at svært mye litteratur er skrevet i enne språkdrakten. Et typisk eksempel på dette er Alexandros Papadiamantis (fra Skiathos). En annen sak i forbindelse med Katharevousa, var at det var et språk som ble sterkt fremhevet og favorisert under militær-diktaturet (1967 – 1974). Etter 1976 begynte også de offentlige etatene å ta i bruk dagens form for gresk. Det er ikke uvanlig at offentlige dokumenter fra denne tiden inneholder flere greske språkdrakter.

På gresk finnes det også mange forskjellige dialekter. De største forskjellene fra standard gresk finnes i fjellene på Peloponnes, i det nordlige Hellas og på øyene Kreta, Kypros, Rhodos og Chios.

CopyRight (C) 2008 - ElGreko